Justisdepartementet vurderer kontantløse busser

Petter Furulund, administrerende direktør i NHO Service. (Arkivfoto)

NHO Service er sterkt i mot argumentene for kontantløse busser. I et brev til Finansdepartementet, understreket administrerende direktør Petter Furulund at det blant annet finnes lukkede kontantsystemer i form av billettautomater. Han er derfor klar på at det må velges andre alternativer enn å kutte ut kontanter for å redusere sjåførenes frykt for å bli ranet.

– Det er viktig å holde fast i prinsippet om at sedler og mynt er lovlige og tvungne betalingsmiddel i Norge, og at busspassasjerer skal kunne få kjøpe billetter med kontanter. Vi har derfor sendt et brev til Finansdepartementet og bedt om en prinsippavklaring på dette spørsmålet, uttalte Furulund på NHO Service sine hjemmesider tidligere i år.

Og nå har altså Finansdepartementet sendt dette videre til Justisdepartementet. NHO Service har i den forbindelse sendt Justisdepartementet noen ekstra innspill til lovtolkningen.

– Det prinsipielt viktige er, som Finansdepartementet understreker, at kontanter er et tvunget betalingsmiddel, og at det i mange andre bransjer investeres i lukkede betalingssystemer for å sikre sine ansatte mot faren for tyveri, skriver Furulund.

Han poengterer også at NHO Service foreslår selvbetjente billettautomater om bord i bussene som både håndterer elektronisk betaling så vel som kontantbetaling i form av myntinnkast.

– Dette er innenfor rammen av finanslovens paragraf 38 og ivaretar samtidig sjåførenes sikkerhet, skriver Furulund.

Under følger innholdet i brevet fra NHO Service, som er signert Petter Furulund, til Justisdepartementet:

Vi viser til Finansdepartementet sin oversendelse av henvendelse om kontanthåndtering på busser fra NHO Service, hvor vi ber om en avklaring på spørsmålet om det "er lovmessig uproblematisk å ta bort betaling fra bussene/trikkene med kontanter, dersom slik betaling kan finne sted andre steder, for eksempel hos kommisjonær eller automat."

Finansdepartementet skriver i separat brev til NHO Service at eventuelle løsninger i forhold til sjåførenes sikkerhet må finnes innenfor rammen av finansavtalelovens §38 og sentralbankloven §14. En forbruker har alltid rett til å foreta oppgjør med tvungne betalingsmidler hos betalingsmottakeren, jf. finansavtaleloven §38 tredje ledd.

Finansdepartementet ber Justis- og beredskapsdepartementet vurdere spørsmål om tolkning av finansavtalelovens §38. NHO Service vil i denne forbindelse komme med noen ekstra innspill i forhold til lovtolkning:

1. Det prinsipielt viktige er, som Finansdepartementet understreker, at kontanter er et tvunget betalingsmiddel og at man i mange andre bransjer (kiosk/bensinstasjon og dagligvare) investerer i lukkede betalingssystemer for å sikre sine ansatte mot faren for tyveri.

2. NHO Service har foreslått en praktisk løsning som ivaretar bussjåførenes sikkerhet innenfor rammen av finansavtalelovens §38 ; nemlig selvbetjente billettautomater om bord i bussene som både håndterer elektronisk betaling så vel som kontantbetaling (myntinnkast). Slike billettautomater er i bruk i en rekke busser til busselskapet Midttrafik i Århus (Danmarks nest største by). De er plassert midt i eller bak i bussen. Slike billettautomater vil oppfylle målet til Yrkestrafikkforbundet om å dempe faren for ran betraktelig, men uten å bryte prinsippet om at busspassasjerene har rett til å få kjøpe billetter med kontanter.

3. Den eneste innvendingen vi har sett komme mot vårt forslag om selvbetjente billettautomater om bord i bussene har vært kostnadsargumentet. Det er ikke et særlig holdbart motargument. Det koster jo penger for kiosker, bensinstasjoner og dagligvarebutikker å installere lukkede betalingssystemer også. Men de gjør det fordi de må – og vil - håndtere kontant betaling fra sine kunder, samtidig som de ønsker en økt sikring mot ran av hensyn til sine ansatte. Busselskaper bør ikke stå i noen særstilling i så måte. Dessuten vet vi at de selvbetjente billettautomatene som Midttrafik i Århus bruker er kostnadseffektive i drift.

4. På t-banen i Oslo så fungerer det at t-banefører ikke selger billetter fordi man kan kjøpe billett mot kontant på hvert eneste t-banestoppested. Men det vil jo ikke fungere på buss og trikk. Selv om Ruter har et nettverk av kommisjonærer og noen spredte billettautomater, så er det godt over 50 prosent av stoppestedene som ikke har verken automat eller kommisjonær. Så selv i de store byene vil kontantløse busser medføre brudd på prinsippet om at forbruker alltid har rett til å foreta oppgjør med tvungne betalingsmidler.

5. Beveger vi oss ut av Oslo og andre storbyer blir problemet med manglende mulighet til å betale kontant prekært fordi man verken har kommisjonærer eller automater langs de fleste bussruter i grisgrendte strøk.

6. Spørsmålet om kontantløse busser har sitt utgangspunkt i en bekymring rundt sikkerheten til bussjåførene på grunn av ransfaren, men vi ser også et tilleggsargument har blitt brukt i forhold til busstrafikken i de store byene ; nemlig hensynet til effektivitet (holde rutetidene) dersom sjåføren må håndtere kontanter i tillegg til å være sjåfør. Vi mener dette praktiske spørsmålet er ganske underordnet i forhold til prinsippet om at forbruker har rett til å foreta oppgjør med kontanter. Men samtidig vil vi vise til at selvbetjente billettautomater om bord i bussene også oppfyller dette ønskemålet (altså å ta bort kontanthåndteringen fra sjåførene).

7. Ransfaren for bussjåfører må anses å være høyst forskjellig rundt om i landet. Derfor vil det være behovsavhengig om busselskapet vil ha behov for å innføre selvbetjente billettautomater av hensyn til sikkerheten. Dette er altså ikke en løsning som trengs overalt. Ref. pkt 3 over hvor kostnader blir brukt som en innvending. Det er klart at virksomheten selv må vurdere ransfaren opp mot kostnaden ved å investere i et lukket betalingssystem som gir ansatte økt sikkerhet mot ran.

8. Til sist: Vi mener at kontantløse busser er lite kundevennlig. Ideen om å la være å kunne håndtere kontant betaling synes å oppstå i selskaper som står i en slags monopolstilling på sitt område (les: eneste busselskap i området). Hadde det vært flere konkurrerende selskaper ville ikke ideen om kontantløse busser så lett oppstå. Vi ser eksempelvis ikke noe tilsvarende krav i taxi-næringen.