Ingeir Klemetrud, Stavanger fengsel

Sik­kert feng­sel

Stav­an­ger feng­sel sat­ser stort på sik­ker­he­ten for sine inn­sat­te og an­sat­te. På den­ne må­ten tryg­ger de også sam­fun­net.

Publisert

- Det er to om­rå­der vi ar­bei­der spe­si­elt mye med for å ska­pe et enda sik­re­re feng­sel, opp­ly­ser feng­sels­le­der Ingeir Klemetrud ved Stav­an­ger feng­sel. Det ene er å sik­re feng­se­let mot inn­treng­ning uten­fra, det and­re er å øke sikkerhetsbevisstheten blant våre an­sat­te.

- Økt be­visst­het om sik­ker­het opp­når vi best ved å set­te sø­ke­ly­set på hold­nin­ger og at­ferd, me­ner Klemetrud.

No­kas

Stav­an­ger feng­sel hu­ser til en­hver tid drøye 70 inn­sat­te, for­delt på både menn og kvin­ner. Feng­se­let har rundt 80 stil­lings­hjem­ler, in­klu­dert øv­ri­ge tje­nes­te­menn som læ­re­re, so­sial- og hel­se­ar­bei­de­re. Ca. 44 pro­sent av feng­sels­be­tjen­te­ne er kvin­ner.

- Det er sær­lig No­kas-sa­ken som gjør at vi kon­sen­tre­rer oss enda mer om sik­ker­he­ten. Alle No­kas-ra­ner­ne som nå trans­por­te­res til og fra an­ke­sa­ken i Gu­la­ting lag­manns­rett, sit­ter fengs­let her. Men Stav­an­ger feng­sel var også tid­lig med i det na­sjo­na­le pro­sjek­tet Sik­ker­het i feng­sel, nå Sik­ker­het i kri­mi­nal­om­sor­gen. Al­le­re­de i ja­nu­ar 2004 var vi i gang, som ett av de før­s­te fengs­le­ne her i lan­det.

Ytre inn­treng­ning

- Vi de­ler feng­se­let inn i tre so­ner. Det­te er ytre og ind­re om­rå­de, med en sik­ker­hets­kor­ri­dor imel­lom. Vi hol­der til midt i et in­du­stri- og bo­lig­om­rå­de. Det­te gir man­ge ut­ford­rin­ger, ikke minst i for­hold til per­son­ver­net. Må­let vårt er å fan­ge opp feng­se­lets ytre om­rå­de best mu­lig, uten at det­te skal gå på be­kost­ning av pri­vat­li­vets fred for våre na­bo­er.

- Sik­ker­he­ten mot an­slag utenfra opp­rett­hol­der vi ho­ved­sa­ke­lig på to må­ter: Det ene er den rent tek­nis­ke over­vå­kin­gen av det ytre om­rå­det. Den­ne skjer ved hjelp av over­vå­kings­ka­me­ra­er, be­ve­gel­ses­sen­so­rer og be­rø­rings­sen­so­rer. Alt det­te kan du se med det blot­te øyet. Styr­ken i sik­ker­he­ten lig­ger der­imot i det du ikke ser. Her har vi tatt høy­de for de mest sann­syn­li­ge vir­ke­mid­le­ne kri­mi­nel­le kan fin­ne på å ta i bruk for å tren­ge inn gjen­nom gjer­der og mu­rer.

Kjøretøysperrer

- Det and­re sik­ker­hets­til­ta­ket er ad­komst­kon­trol­len. In­gen slip­per gjen­nom por­ten hos oss uten å bli kon­trol­lert på alle bauer og kan­ter. De som har et le­gi­timt ærend, må gjen­nom fle­re kon­trol­ler på vei­en inn, og kon­trol­le­ne har uli­ke sik­ker­hets­ni­vå­er. Det­te gjel­der ikke minst kjø­re­tøy. Det før­s­te de mø­ter, er sper­re­ne for­an por­ten. Vi har man­ge le­ve­ran­ser av ymse slag, men in­gen va­re­bi­ler slip­per helt inn i det ind­re om­rå­det. Va­re­ne blir om­las­tet og kon­trol­lert grun­dig før de når så langt.

- Må­let med alle dis­se til­ta­ke­ne er å for­sin­ke even­tu­el­le inn­tren­ge­re, slik at vi får tid til å flyt­te an­sat­te og inn­sat­te over i sik­re om­rå­der inne i feng­se­let der­som det opp­står en si­tua­sjon, for eks­em­pel en av­led­nings­man­øver. Den­ne får gjer­ne kon­se­kven­ser for inn­sat­tes be­ve­gel­ses­mønst­re. Men når vi er i stand til å hol­de øye med det som skjer på ut­si­den og inn­si­den sam­ti­dig, hind­rer vi at noen fin­ner på noe inne i feng­se­let. Sven­ske fengs­ler har blitt ut­satt for en del sli­ke ytre an­slag, der pla­nen har vært å gjen­nom­fø­re noe fra inn­si­den et­ter­på.

Rap­por­te­rer av­vik

- Sta­tis­ke sik­ker­hets­til­tak må lig­ge i bun­nen, men det vik­tig­ste sik­ker­hets­ar­bei­det, den dy­na­mi­ske sik­ker­he­ten, står vi men­nes­ker selv for, un­der­stre­ker HMS-le­der Arne Røed. Han er en av to tje­nes­te­menn ved Stav­an­ger feng­sel som del­tar i den sen­tra­le opp­læ­rin­gen av Sik­ker­het i feng­sel, og som har opp­ga­ven med å brin­ge kunn­ska­pe­ne vi­de­re.

- I opp­læ­rin­gen leg­ger vi stor vekt på at alle skal rap­por­te­re alle ty­per av­vik, sto­re som små. Alle gjør vi feil. Men må­let er ikke å lete et­ter syn­de­buk­ker, der­imot å lære av de fei­le­ne vi gjør. Men for å få kun­ne hånd­te­re av­vi­ke­ne best mu­lig, må vi kjen­ne til dem. Bare slik kan vi av­dek­ke og ut­bed­re svak­he­ter i sy­ste­met.

Li­ten jobb­ro­ta­sjon

Vi har valgt å la våre an­sat­te ro­te­re så lite som mu­lig, sier Klemetrud. Det­te har både for­de­ler og ulem­per, men vi har valgt å leg­ge vekt på å ha flest mu­lig fas­te tje­nes­te­menn på de sam­me av­de­lin­ge­ne. Da skaf­fer de seg kon­takt­punk­ter, hol­der over­sikt og lyt­ter mest mu­lig til det som fore­går. Slik kan de få gode til­ba­ke­mel­din­ger fra mil­jø­et, og raskt fan­ge opp sig­na­ler der­som noe er på fer­de i en av­de­ling. At­ferds­end­rin­ger i av­de­lin­gen er som of­test det vik­tig­ste sig­na­let på at noe er på gang.

Be­visst­gjø­ring

Da Stav­an­ger feng­sel be­gyn­te med pro­sjek­tet Sik­ker­het i feng­sel, skjed­de det i form av dags­sam­lin­ger for alle som job­ber innen­for mu­re­ne.

- Stikk­or­det er be­visst­gjø­ring, sier Klemetrud. For å sik­re våre an­sat­te best mu­lig, tre­ner vi på en­kelt­sa­ker og si­tua­sjo­ner, opp­dik­te­de eller vir­ke­li­ge. De tverr­fag­li­ge grup­pe­ne blir pre­sen­tert for si­tua­sjo­ner fra både nær og fjern his­to­rie. Vi spør for eks­em­pel: Hva er ak­sep­ta­bel at­ferd over­for fan­ger? Hva for­tel­ler du om deg selv til en inn­satt? Hvil­ken ri­si­ko ut­set­ter du deg, din fa­mi­lie og be­kjen­te for ved å for­tel­le for mye? Kan det føre til en gis­sel­si­tua­sjon? Lø­per du en ri­si­ko for å måt­te gjø­re tje­nes­ter for kri­mi­nel­le for­di fa­mi­lie eller be­kjen­te blir pres­set?

- Det er vik­tig å set­te gren­ser for hva du for­tel­ler om pri­vat­liv o.l. Små ting kan til sam­men føre til en far­lig si­tua­sjon. Når det blir et møns­ter i det du har for­talt, er det fare på fer­de.

Det­te øv­el­ses­kon­sep­tet er en pro­sess, og av­viks­mel­din­ger blir til på grunn­lag av det­te. Av­vi­ke­ne blir rap­por­tert vi­de­re til feng­se­lets sik­ker­hets­grup­pe, som så vur­de­rer hvor­dan de skal føl­ges opp.

Av­viks­mel­din­ger av tek­nisk art er ukom­pli­ser­te. Det kan dreie seg om å skif­te ut en brann­alarm. Det er de or­ga­ni­sa­to­ris­ke av­vi­ke­ne som byr på de stør­ste ut­ford­rin­ge­ne. Vi opp­ford­rer der­for alle til å mel­de fra om av­vik de har stått for selv, til tross for at man­ge kvi­er seg for det­te. Husk da at det ikke er den tab­ben du har be­gått som er in­ter­es­sant, men om det lig­ger feil i sy­ste­met. Vi un­der­stre­ker all­tid at det skal være trygt å mel­de fra om av­vik. Tje­nes­te­korp­set ser ge­ne­relt po­si­tivt på det­te, men vi øns­ker å kom­me len­ger. Vi vil gjer­ne at alle kom­mer over den­ne bøy­gen, av­slut­ter Klemetrud.

Powered by Labrador CMS